Blomsterfeenhanna

Veldig mange dager har jeg aller mest lyst til å legge meg ned på gulvet og bare forsvinne ned mellom plankene. Noen dager har jeg aller mest lyst til å stå på et åpent jorde med armene rett ut og bare skrike så høyt jeg kan og noen dager er alt jeg vil og bare sitte musestille inntullet i tepper med en kopp kaffe og en fin bok i flere timer. Det er på disse dagene hvor følelsene mine tar litt overhånd jeg velger å dra ut. Ut til byen, skogen eller sjøen med kameraet mitt bare for å få ut litt sorg, glede eller den litt tomme følelsen jeg ganske ofte har, gjennom kameralinsen. Det er også på disse dagene jeg kommer hjem med de bildene som gir meg aller mest glede. De bildene som jeg egentlig bare vil printe ut for å gjemme dem under puten.

Det er litt rart det der med hvordan kroppen vår fungerer. I blant trenger vi å låse oss inne alene på rommet vårt med utrolig høy musikk og noen ganger trenger vi å få ligge i armkroken til moren vår bare for å bli dullet med akkurat som om vi var fem år igjen. De fleste gangene når ting er vondt og trist tror vi at vi ikke vil være med noen mennesker, men ut i fra hva jeg har erfart er det vi da trenger aller mest omsorg og kjærlighet fra de som er glad i oss. Er det ikke rart hvordan vi hele tiden er så redde for å være til bry med problemene våre at vi ikke ser at den kjærligheten de rundt oss faktisk vil gi.

For meg er det viktig å bli hørt. Jeg er nok en person som kan ta litt mye plass til tider både med tankene mine og med måten hele meg fungerer på. Heldigvis har jeg venner som liker akkurat dette ved meg og heldigvis er dette akkurat det som gjør at jeg har blitt så glad i å ta bilder og det som har gjort at jeg mange ganger tar meg selv i å skrive korte noveller som jeg sletter med en gang siste punktum er skrevet. Hadde det ikke vært for at jeg har funnet disse måtene å uttrykke meg på aner jeg ikke hvordan det skulle gått med meg…

Og så har vi dere da. Dere alt for fine menneskene som har troen på meg og som forteller meg gang på gang hvordan jeg klarer å inspirere dere. Den følelsen av å få vite at man er en inspirasjonskilde for andre er helt fantastisk og det er akkurat den følelsen som gir meg kraft til å fortsette med det jeg liker enda mer enn jordbær og sjokolade, nemlig å ta bilder. Dere som er så snille og sender meg søte mailer, fine kommentarer og dere som bare viser at dere er der for meg i vonde tider selv om jeg ikke kjenner dere.

For ja, jeg har hatt det ganske vondt den siste tiden. For litt over en uke siden døde farfaren min, og for lille naive meg som tror at alt skal ordne seg til slutt er dette veldig tungt. Det var helt jævlig å innse at ikke alt går bra og at alle skal forsvinne fra jorden en gang i løpet av tiden. Jeg har alltid vært redd for døden og når noen som står meg så nærme går bort krymper jeg til en liten ball og har bare mest lyst til å trille bort og vekk fra alt det triste.

Men som mitt favorittordtak sier: Happiness can be found, even in the darkest of times, if one only remembers to turn on the light. Jeg har fått snakket med fine folk som bryr seg om meg og er nå veldig veldig veldig glad. Jeg var i verdens fineste begravelse på torsdag og nå er livet så bra det kan være midt oppe i en sånn situasjon. Man må alltid huske på at det er mennesker rundt deg som er glad i deg og som vil passe på deg uansett hva som skjer. Du må bare passe på å gi dem lov til å dulle med deg og du må passe på at du ikke bare dytter dem vekk fra deg på dager hvor ting er trist. De liker deg for den du er, og de vil ikke se deg lei deg.

//Dette er nok tidenes lengste og mest usammenhengende innlegg, men jeg trengte å få skrevet det, og kanskje bare kanskje kan noen av dere få noe ut av det også.//

Litt smågjemte bilder av Theresa fra i juleferien. Jeg tror jeg dør litt av hvor fin hun er på det midterste bildet. Det ligger så utrolig mange historier bak et sånt smil og man får nesten lyst til å bare sitte ned for å se på det helt til man har fått ut hver minste detalj fra bildet. Det er litt spesielt å tenke på at jeg traff Theresa for første gang for litt over et år siden. Dette skjedde gjennom begge bloggene våre og etter litt frem og tilbake endte det med en bytur sammen og poff så var vi venner. Tenk hvor gøy og fint og alt som er positivt det er at jeg kan treffe på mennesker med de samme interessene som meg gjennom å skrive denne bloggen. Det synes jeg er helt fantastisk det.

Her har dere også et par bortglemte bilder av Siri fra Oktober. Flere av bildene jeg tok denne dagen er noen av favorittbildene mine og det har nok mye med Siris lange hår, superkule stil og det litt mystiske utseende hennes. Hun er også en person som jeg har blitt kjent med over blogging og tumblr. Vi snakket litt sammen på tumblr, og så plutselig endte vi opp på samme Polen/Tysklandsrute i høstferien. Litt etter det spurte jeg henne om jeg kunne ta bilder av henne og poff så endte vi opp med å prate over en kopp kaffe i mange mange timer. Etter dette har Siri blitt en av de jeg kan si det meste jeg har på hjertet til.

Kanskje det fineste jeg vet om er New York. Byen som aldri sover og hvor det alltid skjer noe. Disse bildene over er fra påsketuren vår til “The big apple” i 2009. På denne tiden hadde jeg ikke fått meg speilrefleks enda og alle bildene fra turen er tatt med det lille Canon ixuskameraet jeg hadde da, men allikevel er de kanskje noen av de fineste bildene jeg eier og har tatt.

Noe annet som jeg synes er så fint og gøy er å reise, og om nøyaktig fem dager sitter jeg på flyet til London. Åh, jeg gleder meg så ekstremt.

Ps. Happy new year!